Kjære politikere, vi håndverkere ønsker handling. Vern om Norges vakre verdensarv!

Oppdatert: 2. juli 2018

Kulturarven vår er resultatet av tradisjonelle håndverkeres ferdigheter i gammel og ny tid.


Bilde: Charlotte S. Engstad / Stellaria

Kronikk av: Charlotte S. Engstad, trykket i Aftenposten.


I verkstedet mitt er det 17. mai året rundt.


Det starter med pappesker fulle av store spoler med tynn tråd. Jeg legger opp 100 km med tråd, trer 2140 tråder i 2140 hull tre ganger og så setter jeg i gang med å veve for hånd, akkurat som for 300 år siden. Stripete stakkestoff i ull, ensfarget tøy i bomull og lin, capefôr i røft garn av gammel norsk spælsau, vestestoff i fargerike striper eller dekorert med små grantrær, forklær i rødt og grønt, florlette sjal til Nordlandsbunaden.


Jeg elsker å se stoffene gro sakte frem i vevstolen og sende store ruller med mange kilo ferdig stoff sørover.


Bilde hentet fra Stellaria sin Facebook-side

Hver lille del har sin egen historie

I Asker og Moss venter bunadstilvirkere som ser frem til å sette saksen i stoffet og begynne å sy, og kunder som får sin etterlengtede bunad, helt håndlaget i Norge og hvor hver lille del har sin egen historie. Jeg er mester i håndveverfaget og har fulle ordrebøker med ventelister. På 17. mai har jeg fri, tar min økt med å selge sukkerspinn til inntekt for korpset og holder utkikk etter bunader med stoffene jeg vever i mitt verksted.


Min venn gjørtleren er nok på jobb 17. mai. Norge Rundt-signalet høres på lang avstand, folk griper lommeboken og står i kø for å kjøpe is i finværet. Det er ekstra koselig å kjøre isbil på nasjonaldagen! Han er en av veldig få gjørtlere her i landet og har spesialkompetanse i å støpe og restaurere messing— og bronsedeler, men det er ved å selge is at han får privatøkonomien til å gå rundt.Det er nærliggende å tro at en duodjar er et messinginstrument fra Balkan som befinner seg i korpsets bakerste rekke midt imellom Sousaphon og Tuba. Slik er det ikke.


Duodjaren jeg kjenner har fagbrev i duodje, mangeårig erfaring i faget og brukes av Utenriksdepartementet når samisk håndverk skal representeres i utlandet. Skinnveskene med kråkesølvdekor og søljene hennes pryder mange antrekk på nasjonaldagen, mens hun selv jobber fulltid på det nyopprettede asylmottaket i hjemkommunen, trøtt og sliten av mange år med uforutsigbar økonomi, istedenfor å utøve sitt fag og lære opp nye generasjoner i tradisjonelt samisk håndverk.


Bilde hentet fra Stellaria sin Facebook-side

Som før den industrielle revolusjon

Håndvever, gjørtler og duodjar er tre av 42 små håndverksfag som er tradisjonelle, og som også kalles små og verneverdige fag. Andre fag er børsemaker, filigranssølvmed (hun lager dine søljer), modist (hattemaker), smed, seilmaker, båtbygger, skomaker, herreskredder, bøkker (han lager tønner), etc., listen er lang.


Vi er spredt over hele landet, noen av oss driver bedrifter med flere ansatte, mange er enkeltpersonbedrifter og noen jobber deltid. Det vi har til felles er at håndverkene vi utøver er veldig arbeidsintensive, i mange tilfeller er produksjonsmetodene og teknikkene meget gamle, det sys, smis og hugges for hånd, akkurat som før den industrielle revolusjonen.Da er det selvsagt at lønnsomhet blir krevende i en tid hvor selv norsk høyteknologisk industri flagger ut til